Skrevet av Gondola H. Guttormsen, med erfaring/arbeid fra Statens Senter for Epilepsi og litteratur fra C.A.Sharp og Western Hills Australian Shepherds Genetic Problems

Hva er epilepsi?

Et epileptisk anfall er uttrykk for en forbigående funksjonsforstyrrelse i hjernen. Denne skyldes plutselig og ukontrollert forstyrelse av hjernebarkens elektriske aktivitet. Alle hunder kan i prinsippet få et epileptisk anfall under spesielle påkjenninger eller ved visse sykdommer. Hunder med epilepsi har en lavere anfallsterskel enn andre og derfor tendens til gjentatte anfall.

Epilepsi er en relativt vanlig sykdom hos hund. Sykdommen kan forekomme hos alle hunderaser, men det kan se ut som den er mer utbredt hos enkelte raser, eller hos enkelte linjer innfor rasen.

Grunnen til at hunder får anfall kan være mange. Av skade, eller som en bivirkning av andre sykdommer, forgiftning eller det kan være arvelig betinget. Hvis du har en hund som har anfall, er det første du må gjøre, å finne ut hvorfor hunden har anfall.

Diagnose
Epilepsi kan ikke diagnostiseres ved hjelp av enkle laboratorietester. Som regel er hunden symptomfri når den er hos veterinær, og det er derfor viktig at eieren beskriver symptomene så detaljert som mulig. Ting som kan være av betydning for veterinæren å få vite, kan være:

• Om hunden har hatt adgang til giftige stoffer
• Hundens avstamning; far, mor og linjene bakenfor og evt sykdom hos søsken
• Er hunden fullvaksinert
• Tidligere sykehistorie, for eksempel operasjoner eller skader eller om hunden har brukt medisiner tidligere
• Fôring og mosjoneringsrutiner
• Tid og sted for første anfall
• Så detaljert beskrivelse av selve anfallet som mulig
• Hvor ofte hunden har anfall
• Er det noen felles faktor som kan ha utløst anfallene
• Hvordan oppfører hunden seg før og etter et anfall
• Hvordan hunden oppfører seg mellom anfallene, om den har forandret personlighet i forhold til før anfallene begynte

Epilepsi deles inn i 2 typer:

Ervervet epilepsi brukes når man kan forklare årsaken til anfallene, som oftest patologiske (sykelige) forandringer i hundens hjerne, eller stoffskifteproblemer som kan føre til anfall. Dersom det er snakk om forandringer i hjernen kan disse være forbundet med ytre skade eller tidligere forandringer pga infeksjoner eller liknende. Hos eldre dyr er også svulster en mulig årsak.

Med skader, forgiftning eller andre sykdommer, er behandling av den direkte årsaken som regel nok til å «kurere» anfallene, men hvis den egentlige årsaken har forårsaket permanent hjerneskade kan anfallene fortsette.

Idiopatisk epilepsi er en tilstand hvor man ikke kan finne årsaken til anfallene. Det antas at hunder med denne lidelsen har en genetisk bestemt lav krampeterskel og derfor er denne typen arvelig. Arvegangen for epilepsi er ukjent, men helt klart ikke dominant. Derfor har begge foreldre vært med på å tilføre «syke gener» til den affiserte, selv om de ikke nødvendigvis, har tilført like mengder. Det er mulig at rasen vår har mer en 1 form for arvelig epilepsi.

Arvelig epilepsi kan ikke kureres, og vil ikke forsvinne. Anfallene vil komme periodevis hele hundens liv hvis det ikke behandles. De blir ofte verre hvis man ikke medisinerer. Behandling er ingen garanti for at hunden vil være frisk. Behandlingen i seg selv har bivirkninger og i noen tilfeller blir de ineffektive.

Sykdommen kan forekomme i ulike styrkegrader fra milde anfall (rastløshet, snusing, piping, stirrende blikk og varierende grad av ustøhet) til de større anfall med tap av bevissthet, kramper, fråde om munnen, avgang av urin og avføring og stive lemmer.  Felles for alle slike anfall er at de kommer plutselig og er som regel relativt kortvarige. Anfallet er som regel over etter noen minutter og etterpå vil hunden ofte være usikker og trett og søke trøst hos eieren.

Behandling
Epilepsi behandles som regel med krampestillende medikamenter. Det er ofte store forskjeller mellom hvert enkelt tilfelle av sykdommen, og behandlingen må derfor tilpasses hver enkelt hund. Dersom en hund har fått stilt diagnosen epilepsi vil den trenge behandling livet ut.

Dersom anfallene kommer med flere måneders mellomrom er det vanligvis ikke nødvendig med noen behandling, men om de kommer med stadig kortere intervaller bør du oppsøke veterinær. Krampestillende medikamenter som Epinat, Fenemal og Mysolin er vanlig å gi, forsøksvis også hormonell behandling til tisper som får anfall i forbindelse med løpetid.

Hannhunder rammes oftere enn tisper. Dessuten kommer anfallene særlig når hunden er rolig og hviler ut etter anstrengelser. Hos tisper kommer anfallene ofte før og under løpetid. Hunder dør ikke av epilepsi, med mindre de er gamle og svake eller har svakt hjerte. Ofte er sykdommen en større belastning på eieren enn på hunden.

Avl

Ingen affisert hund skal avles på, heller ikke første ledds slektninger (foreldre, avkom, hel eller halv søsken). Mer fjerne slektninger skal kun avles på med stor forsiktighet, og kun med linjer som ikke er kjent for å ha slikt problem. Innavl i epilepsi familier må for all del unngås. Til og med linjeavl bør frarådes. Valg av ubeslektete partnere reduserer risikoen for å produsere epilepsi, eller annen arvelig sykdom betraktelig.

«The Canine Epilepsy Network» ledet av University of Missouri, prøver å utvikle en DNA test for epilepsi. Hvis du eller noen du kjenner har affiserte hunder, og kan avlevere DNA prøve (via cheek swab) av de hundene, vær så snill og kontakt: http://www.canine-epilepsy.net

Eller ta kontakt med Dr. Hannes Lohi på Universitet of Helsinki. Han studerer også epilepsi og samarbeider med Dr. Patterson.

http://www.koirangeenit.fi/in-english/